Døvrè i Valdres

Døvresslekta

En vet ikke mye om eierne på Døvre i sagatida. Et par oldbrev forteller oss at en prest i Nidaros var av Døvre-ætt på morssida:  Oldbrev - Dipl. Norv. 1 s. 247-248 - 31/8 1348, og Oldbrev - Dipl. Norv. 1 s. 249 - 14/9 1348.

 

Året etter at disse brevene ble skrevet kom "Svartedauen" - i 1349. Da går det lang tid før en får vite noe om ætta på Døvre. Kanskje har sykdommen herja stygt i ætta. Likevel er det trolig at folk av samme ætta bestandig har vært brukere og eiere av gården.

 

Ætta på Døvre har nok vært ei ætt i velmakt, som var kjent utenom bygda. På den tiden eide kongen og kirken mye jordegods, som ble brukt av leilendinger. I Valdres var imidlertid de fleste bønder, odelsbønder og noen eide mange gårder. Det ser ut til at også ætta på Døvre eide flere eiendommer enn Døvre. Det er rimelig å anta at de ved giftermål hadde kommet i slektskap til de gjeveste ættene i Valdres.

 

I skattelistene fra 1612 til 1632 svarer Knut Døvre skatt av gården. Han er nevnt første gang i 1591 som lagrettesmann, og var en av de 12 menn som skrev under fullmaktene utsendingene fra Aurdal måtte ha med da de skulle til Oslo og hylle Kong Kristian IV. Knut Døvre var nok en velsett mann med de høyeste tillitsverv i bygda, og av god ætt.

 

Det kan se ut som om alle de påfølgende eierne av Døvre(esgårdene) er etterkommere av Knut Døvre!